Den gaucho Rachmaninov

For ett år siden, i Buenos Aires, møtte jeg Don Bernardo Weinert. Vi hatt en hyggelig samtale om navnet til hans datter Iduna, Brasil og vin. En samtale om livet.
Og for et liv Don Weinert har hatt.
På 70 tallet jobbet denne gale mannen i sitt eget frakt og logistikk selskap. Han startet forskning på Mendoza området og kommer til konklusjonen – ikke en dårlig konklusjon, forresten - at Lujan de Cuyo var det perfekte sted for prosjektet hans.
En nytt carrier selskap?
Bare glem det.
Han tenkte på å lage kvalitets vin.
I Argentina.
I syttiårene.
Var det en stor forandring, eller?
Og det har min respekt. Ettersom; jeg har forvandlet min juristgrad og laget vin av den jeg også. ... (hvis du finner likhet med Bernardo eller Jesus, er det bare et blasfemisk sammentreff)

Som noen ting synes forutbestemt av skjebnen, lanserte den gale entreprenør i sin andre høst en mystisk vin, hyllet opp gjennom årene av alle i Bacoland, samt Herr. Parker (den fyren som prøver å fortelle Dionysius hva må han drikke). Den vinen var Malbec Estrella 1977.
Det kan være interessant å vite dette: Det er fortsatt mulig å sitte ansikt mot ansikt (eller munn mot glass) til denne fine oenologist kunsten bestående av Malbecdruer.
Noen flasker er enda tilgjengelige.
Og jeg mener her.
Noen Estrella 77 lever fortsatt på Vinmonopolet.
Og det er ikke en vanlig ting: Fremragende, mystisk, 29 år gammel, først høstet fra en av de best ansette vingårder i verden, og en flott representant for vin historien i sitt land.
Og dessuten fremfor alle disse store ordene: En skikkelig knall bra vin!

Jeg gjetter at du undrer deg over hvordan vinen føles?
Hvordan er det å erfare en slik spesiell ting?
Dette undret jeg også meg over. Og jeg kunne ikke akseptere stillhet svar. Akkurat som jeg ikke kan gå en hel dag på stranden uten å være barbeint.
Men vi lærer å krabbe, før vi lærer å gå. Så husk at Carrascal, Malbec 2000, Gran Vino, og Cabernet 1994 er alle her fra Weinert, og er som skapt til gå skritt for skritt mot stjernen Estrella.

Etter Buenos Aires, fløy jeg til Mendoza, og i Chacras de Coria, som ligger ved siden av de evig kolossale Andes fjellene, ventet den Sveitsiske shaman - vinmaker Herr Hubert Weber, på meg og Kjæresten min på den gamle vingården.
Nede i Weinerts mørke kjeller, passerer vi ved siden av store (2500 liter) oval-formede eiketønner hvor Carrascal og Gran Vino bruker mellom 2 og 4 år på å lære om seg selv og om hvordan bli til gode viner.
Noen av tønnene har et merke. Hubert avslører en offentlig hemmelighet til meg : Selv om de 160 tønnene er laget av bare tre, fra det samme opplaget/sted?, er noen av de spesielle, der hvor Estrellas Malbec 77 og Cabernet Sauvignon 94 eldes. Derfor er det merket.
Vi smaker fra en enorm rekkevidde av viner, selv en søt vin kalt «Cosecha de Otoño» laget av Sauvignon blanc.
Vi snakker (jeg gjorde) om Norge, om flytte til andre land og musikk. Vi snakker om Klassiske komponister og (Huber gjorde) om hans metode av vinification. «Klassisk-klassiker» sa Herr Weber. Det betyr, mellom andre ting, full styring av modning og omhyggelig utvelging av druene, alkoholinnhold og malolactic fermentation i sement/epoxy vats, nedkjøling med serpentine viklinger. Ingen maceration tillatt. Ingen blør tillatt. Innfødt gjær er tillatt og ønsket velkommen. Og etter det, til tønnene for å bli god vin.

Vi sammenliknet Mozart med Gran Vino 1999, en slik balanse og harmoni. Skjønnhet under styring.
Da vi var kommet til Cabernet 1994, en vin med stor fylde og mektig smak, sa jeg: «Jeg gjetter dette er Deres Rachmaninov» jeg prøvde å imponere han samtidig som jeg mente det. Shaman ler av meg. Han betrakter den mer som Beethovens Jupiter symfoni. Det var kult/morsomt å sammenlikne musikk og vin. Mens jeg sitter der og morer meg over min kommentar, forsvinner Hubert innover i kjelleren, han går mellom alle stablene av flasker dekket med støv og passert av tiden. Han leter etter et spesifikk eksemplar. Og han likner en av de bibliotekarene i filmen Rosens navn.
Han kommet tilbake med en flaske fra 1985, om jeg ikke husker feil, og utbryter høylytt og engasjert : DETTE ER RACHMANINOV !
Og for en vin det var! En virkelig eksplosjon av gode og definert mange og forskjellig toner! Og det store er at jeg etter et år, og i en meget forskjellig kontekst enn i Weinerts vinkjeller (da mener jeg i Norge) fortsatt kan nyte disse fine vinene.
En vanlig Søndag, kan jeg sette meg ned i Oslo med venner og nyte noe av den samme opplevelsen. Jeg er ikke i tvil om det : komponistene vi finner i vår Carrascal eller Gran Vino er mere Jazzy.
De er forskjellige fra den Rachmaninov Hubert introduserte meg for i Mendoza. Men musikken. ...musikken forblir den samme.
Weinert er fin musikk i mitt glass.